Cimabue

Så drev de naglene igjennem kjøttet

som skalv og sitret, knyttet seg. Og klang

av jern mot kobber reiste seg og sang.

De slo. Men tonen sank, til den forødte

seg taust i treet. De la sten til støtte

ved foten. Og en siste moden gang

bar treet frukt det bar! Og frukten hang

uendelig forløst hang den og møtte

seg selv befridd og fullbrakt og velsignet

i frøet, fruktens frukt og hjerte. Se!

En meter over dem hang den og lignet

et menneske som, spikret til et tre,

har senket hodet og som oppgir ånden.

Mens naglen lyser som en sol i hånden .